Når en kommune legger ut et lekeplassprosjekt på anbud, er det to standarder som går igjen i nesten hvert eneste avsnitt i dokumentasjonen: DS/EN 1176 og DS/EN 1177. Disse er ikke bransjepraksis eller frivillige anbefalinger – de er direkte nedfelt i byggeforskriftene, og de avgjør om et anlegg kan overleveres og godkjennes. Likevel opplever vi ofte at kravene blir formulert upresist i anbudsmaterialet, og at uklarheten først kommer til syne når anlegget står ferdig og dokumentasjonen skal på plass. Hos CADO rådgir vi kommuner og forvaltninger nettopp om dette: å oversette innholdet i standardene til krav som kan stilles, prissettes og kontrolleres. Her er punktene en innkjøper bør ha kontroll på før anbudsmaterialet sendes ut.
Hva krever byggeforskriftene konkret?
Kravene fremgår av byggeforskriften BR18, kapittel 16 om lekeplasser. Av § 359 fremgår det at lekeplassutstyr skal prosjekteres i samsvar med DS/EN 1176-1 til -6 samt del 10 og 11 – og med DS/EN 1177 om støtdempende underlag på lekeplasser. Standardene er altså ikke et valgfritt tillegg, men den prosjekteringsnormen som byggesaken måles opp mot. Vi bruker den danske betegnelsen DS/EN, fordi standardene er fullt harmoniserte og i praksis utgis med dansk og engelsk tekst side om side.
Dette har en praktisk konsekvens for anbudet. Når standardene er krav i byggeforskriftene, kan dere kreve dokumentasjon på disse som en del av leveransen – ikke som en tilleggstjeneste. Og dere kan avvise materiale som ikke kan dokumenteres. Formuleringen i anbudsmaterialet bør derfor henvise til de konkrete delstandardene, i stedet for bare å skrive «må overholde gjeldende normer».
DS/EN 1176 og DS/EN 1177 – hva omfatter hver standard?
De to standardene har hver sin funksjon og skal leses sammen. DS/EN 1176 omhandler selve lekeutstyret: konstruksjon, materialer, fare for å bli klemt fast, sikkerhetsavstander og de frie fallhøyder som utstyret medfører. Serien er delt opp slik at del 1 inneholder de generelle kravene, mens del 2 til 6 omhandler henholdsvis gynger, rutsjebaner, svingbaner, karuseller og vipper hver for seg.
DS/EN 1177 handler derimot om underlaget under lekeapparatet. Standarden beskriver prøvingsmetoden som fastsetter underlagets kritiske fallhøyde – altså den høyden hvorfra et fall på nettopp dette underlaget fortsatt ligger innenfor det akseptable. De to standardene møtes i praksis når redskapets frie fallhøyde skal samsvare med underlagets dokumenterte kritiske fallhøyde.
Kritisk fallhøyde: tallet som avgjør valg av fallunderlag
Den kritiske fallhøyden er det tallet som de fleste prosjekter snubler over. Underlagets dokumenterte kritiske fallhøyde skal som et minimum tilsvare den frie fallhøyden på det redskapet som står ovenpå – redskap for redskap, ikke som et gjennomsnitt for hele området. Det betyr at ett underlag kan være tilstrekkelig under en vippe og utilstrekkelig under et klatretårn noen få meter unna.
Prøvingen i henhold til DS/EN 1177 benytter to grenseverdier: en HIC-verdi på 1 000 og en maksimal akselerasjon, gmax, på 200. Den kritiske fallhøyden er den laveste fallhøyden der en av de to grensene nås – det er altså ikke nok å se på HIC alene. Ved en fri fallhøyde over 60 cm skal det som utgangspunkt brukes støtdempende underlag i fallrommet. Under denne høyden stiller standarden ikke de samme generelle kravene, men spesielle redskaper og tvungen bevegelse kan likevel utløse krav, så det bør alltid vurderes konkret.
For løst fallunderlag som sand, grus og flis avhenger den kritiske fallhøyden av lagtykkelsen. Standardtabellen i DS/EN 1176-1 bruker vanligvis 20 cm materialdybde opp til 2 meter og 30 cm opp til 3 meter, og til dette legges 10 cm, fordi løst materiale forskyves og spres ved bruk. I praksis gir dette normalt 30 cm opp til 2 meter og 40 cm opp til 3 meter. Dersom materialet er konkret testet i henhold til DS/EN 1177, kan dokumentasjonen imidlertid vise noe annet – dansk fall sand er for eksempel godkjent for 3 meter ved 30 cm. For fastmonterte underlag som gummifliser og helstøpt gummi følger den kritiske fallhøyden av produsentens prøvingsrapport, som bør inngå i overleveringsmaterialet.
Tre krav dere bør ta med direkte i anbudsmaterialet
Erfaringene fra mange kommunale prosjekter viser at presise formuleringer i anbudet sparer en for diskusjoner ved overleveringen. Disse tre punktene gjør størst forskjell.
- Dokumentasjon for hvert enkelt lekeapparat: Krev at leverandøren oppgir fri fallhøyde og påkrevd kritisk fallhøyde for hvert enkelt lekeapparat – ikke bare en samlet erklæring om at anlegget oppfyller DS/EN 1176.
- Prøvningsrapport for underlaget: Be om DS/EN 1177-prøvningsrapporten som ligger til grunn for underlagets kritiske fallhøyde, samt den beregnede lagtykkelsen for løse materialer.
- Igangsettingskontroll før overlevering: Still krav om at en kompetent person gjennomfører en kontroll før anlegget tas i bruk, og gjør utbedring av eventuelle merknader til en del av leveransen. At inspektøren skal være uavhengig av leverandøren, er ikke et generelt lovkrav – men det er et fornuftig krav å ta med i anbudet.
Vedlikehold og drift etter overlevering
Ansvaret opphører ikke ved overleveringen. BR18 § 367 om drift, kontroll og vedlikehold pålegger eieren å holde anlegget i forsvarlig stand. Paragrafen krever ikke en bestemt metode: drift, kontroll og vedlikehold kan planlegges i henhold til prinsippene i DS/EN 1176-7 eller på annen måte som oppfyller sikkerhetskravet. DS/EN 1176-7 er altså en anerkjent fremgangsmåte – ikke et obligatorisk prosjekteringskrav på linje med standardene som § 359 henviser til.
I henhold til DS/EN 1176-7 skal det gjennomføres løpende visuell tilsyn, et driftsrevisjon med et intervall på vanligvis 1–3 måneder, samt en hovedrevisjon med maksimalt ca. 12 måneders mellomrom, utført av en kompetent person. Intervallene er ikke faste: de fastsettes ut fra bruk, belastning, anleggets alder, miljø, hærverk og produsentens anvisninger. For en kommune med mange anlegg er det oftest driften, ikke anskaffelsen, som utgjør den største kostnaden, så tilsynsintervaller, ansvarsfordeling og reservedelsituasjon bør avklares allerede i anbudsfasen. Hos CADO tilbyr vi både lekeplassinspeksjoner og serviceavtaler, slik at dokumentasjonen holdes samlet og oppdatert år for år.
Spørsmål og svar om DS/EN 1176 og DS/EN 1177
Er DS/EN 1176 et lovkrav i Danmark?
Ja. Bygningsforskriften BR18 § 359 fastslår at lekeplassutstyr skal prosjekteres i samsvar med DS/EN 1176-1 til -6 samt del 10 og 11 og med DS/EN 1177. Standardene er dermed den normen som byggesaken vurderes etter, og ikke en frivillig bransjestandard.
Når skal det legges støtdempende fallunderlag?
Ved en fritt fallhøyde på over 60 cm skal det som utgangspunkt brukes støtdempende underlag i fallrommet. Under denne høyden gjelder ikke det generelle kravet, men det betyr ikke at underlaget er uten betydning: spesielle redskaper og redskaper med tvungen bevegelse kan likevel utløse krav, og underlaget skal under alle omstendigheter være egnet og fritt for harde eller skarpe gjenstander.
Hvor høyt er det tillatt å hoppe fra på en lekeplass?
Den frie fallhøyden må ikke overstige 3 meter. Dette er en øvre grense som ikke kan omgås ved å velge et tykkere fallunderlag – et mer støtdempende underlag gjør altså ikke en større fri fallhøyde akseptabel.
Hva måler DS/EN 1177 helt konkret?
DS/EN 1177 beskriver prøvingsmetoden som fastsetter et underlags kritiske fallhøyde. Prøvingen tar utgangspunkt i to grenseverdier: en HIC-verdi på 1 000 og en maksimal akselerasjon, gmax, på 200. Den kritiske fallhøyden er den laveste fallhøyden der en av de to grensene nås – det er derfor ikke tilstrekkelig å bare ta hensyn til HIC-verdien. Resultatet angis som høyden i meter som underlaget er godkjent for.
Hvor tykt skal et løst fallunderlag være?
Standardtabellen i DS/EN 1176-1 bruker vanligvis en materialdybde på 20 cm opp til 2 meters fallhøyde og 30 cm opp til 3 meter. Til dette legges 10 cm, fordi løst materiale forskyves og komprimeres ved bruk, noe som i praksis gir 30 cm opp til 2 meter og 40 cm opp til 3 meter. Dersom materialet er konkret testet i henhold til DS/EN 1177, kan dokumentasjonen vise andre tall – dansk fall sand er for eksempel godkjent for 3 meter ved 30 cm. Følg alltid materialets egen testdokumentasjon, der den finnes.
Må lekeplassinspektøren være uavhengig av leverandøren?
Standarden stiller krav om en kompetent person, ikke om uavhengighet, så det er ikke et generelt lovkrav. Men det er et fornuftig krav å ta med i anbudsmaterialet, særlig når det gjelder hovedrevisjonen, slik at den som vurderer anleggets tilstand ikke er den samme som har levert og montert det.
Hvor ofte bør en lekeplass inspiseres?
BR18 § 367 krever at anlegget holdes i forsvarlig stand, men foreskriver ikke én bestemt metode. Hvis man følger prinsippene i DS/EN 1176-7, utføres det løpende visuell tilsyn, et driftsrevisjon med et intervall på typisk 1–3 måneder og en hovedrevisjon med maksimalt ca. 12 måneders mellomrom, utført av en kompetent person. Intervallene fastsettes konkret ut fra bruk, belastning, anleggets alder, miljø, hærverk og produsentens anvisninger.
Hvem har ansvaret for sikkerheten på lekeplassen etter overlevering?
Eieren. BR18 § 367 om drift, kontroll og vedlikehold legger ansvaret på den som eier og driver anlegget – for en kommunal lekeplass altså kommunen. Ansvaret kan ikke overføres til leverandøren, men dokumentasjon og tilsyn kan inngå i en serviceavtale.
Gjelder de samme kravene for boligforeninger og institusjoner?
Ja. Standardene skiller ikke mellom eierformer, men mellom lekeplasser for offentlig eller felles bruk og rent private lekeapparater i hager. En lekeplass på et boligsammenslutnings fellesareal eller i en institusjon omfattes av DS/EN 1176 og DS/EN 1177 på lik linje med en kommunal lekeplass.
Skal vi se gjennom anbudsmaterialet deres?
Hvis dere er i ferd med å utarbeide kravspesifikasjoner for et lekeplassprosjekt, ser vi gjerne gjennom materialet før det sendes ut. Kontakt CADO.dk for en uforpliktende samtale om normkrav, fallunderlag og dokumentasjon. Vi hjelper dere gjerne hele veien fra anbudsmateriale til ferdigstilt og dokumentert anlegg.